mylifeasrs

Når jeg har opplevd så mye tøft gjennom hele livet mitt er det som en utfordring å leve det hver eneste dag. Noen ganger før jeg legger meg er det akkurat som om jeg har et håp, et håp om å ikke våkne neste morgen. Det er virkelig tungt og krevende å bære alt dette for meg selv, fordi det dreper virkelig innsiden av meg. Smerten jeg bærer på kveler meg virkelig. 

De fleste vil nok ta meg som en lykkelig person, men det er jeg ikke. Selvom jeg smiler og ler betyr ikke det at jeg er lykkelig. Jeg griner omtrent hver eneste dag, før skjulte jeg følelsene mine siden folk tok meg som tøff om jeg ikke gråt. Men nå er det, det motsatte. Noen ganger føler jeg meg ensom, ikke fordi jeg ofte går alene på skolen. Men fordi jeg bærer alene på problemene mine. Jeg har ingen å fortelle alle problemene mine til. Siden før var jeg veldig åpen om ting, og jeg fortalte det bare til noen få og det var faktisk om alvorlige ting, men senere ble jeg mobbet for det så jeg har litt vanskeligheter for å snakke om problemene mine til folk. Det var en periode der jeg var skikkelig deprimert.. Jeg startet å selvskade meg, men etterhvert så innså jeg at det var en dårlig ide fordi jeg begynte bare å hate kroppen min enda mer, så det er ofte slik at jeg må skjule hele kroppen min med masse klær og det er utrolig slitsomt. Også før ble jeg kalt feit osv, så jeg begynte å gå på slankepiller og begynte å klippe å skrape av hud siden jeg trodde jeg ble tynnere av det. 

Det er egentlig ikke så lett å skrive om følelsene mine, jeg føler meg nesten ordløs siden jeg ikke klarer å skrive om de problemene jeg sliter mest med.

Aner du hvordan det er å måtte dra på deg et falskt smil og late som om alt er OK når det virkelig ikke er det? Da er ikke du alene.

Det er er virkelig hardt å se tilbake når du må gå framover i livet. Noen ganger er det virkelig hardt å stå opp å vite at man har et langt liv foran seg, når man egentlig har et håp om å ikke våkne opp neste dag.   Noen ganger ønsker jeg bare å gi opp livet, fordi problemene mine vil aldri gi slipp, dem vil alltid være der uansett hva.Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde noen som virkelig var der og er der for meg, men hvordan vil det gå når de ikke kan leve seg inni i situasjonen?

Det er virkelig hardt å bære på så mange og så store hemmeligheter for meg selv.

Jeg har et stort ønske, et ønske om at jeg skal bli bra igjen, men vil det noen gang skje? den tanken pirrer i hodet mitt. Jeg bare håper at jeg kan leve livet lykkelig før det blir forsent. Livet er ikke det samme som før og det vil aldri bli det samme.

Det er virkelig hardt å stå foran speilet når tanker i hodet ditt sier '' Ikke bra nok '', '' ikke pen nok '', '' stygga '' osv. Jeg skulle bare ønske at jeg var fornøyd med meg selv enn å hate meg selv. Jeg vil aldri tilgi meg selv over at jeg hatet kroppen min så mye at jeg selvskadet den. Jeg skulle ønske jeg kunne akseptere meg selv slik jeg er, men det er ikke så lett når folk ikke aksepterer meg slik jeg er.

Det er virkelig tungt å leve livet når problemene dine forfølger deg.

Det er virkelig hjerteskjærende å bære på alle disse hemmelighetene for meg selv uten å fortelle dem til noen som helst. Men det hardeste er at mange ikke vet hva slags smerte jeg bærer på.

Det er virkelig hardt å stå foran speilet når jeg selv ikke liker det jeg ser i speilet. Jeg ser alltid så usikker ut der jeg står foran speilet. Men fra speilet kan ingen se hva slags smerte jeg bærer på, ikke selv jeg kan se den men jeg kan føle den. Noen ganger skulle jeg bare ønske at jeg kunne le og smile som jeg gjorde før. 

Jeg føler meg svak når noen spør '' Går det bra med deg? '' Også lyver jeg med kommentaren '' Ja, selvfølgelig. '' Når jeg egentlig ikke har det så bra. Jeg føler meg til og med svak som griner foran folk fortiden, siden før likte jeg ikke å vise følelsene så folk tok meg '' tøff '' siden jeg aldri gråt.

Men jeg kan si dere en ting. Jeg har slitt utrolig mye med spiseforstyrrelser men jeg har just blitt frisk fra det. Men nå har jeg fått en slags sykdom i magen som gjør at jeg fort kaster opp og at jeg legger på meg. Det er virkelig skremmende å vite at denne sykdommen i magen gjør som at jeg legger på meg, siden jeg kan i tillegg bli overvektig av det.. Men jeg får håpe ikke det skjer.

- Hva synest dere om innlegget?

SLENG EN KOMMENTAR!

Jeg er virkelig lei av å bære dette med meg i livet, det å ikke føle seg bra nok eller det å føle seg verdiløs. Jeg takler ikke de sårende kommentarene som blir slengt til meg. Noen ganger gjør de sårende kommentarene så vondt at tårene mine starter å trille. Men etterhvert så begynte folk å slenge kommentarer som '' Feita, stygga, hore..osv.'' Det gjorde vondt da og etter, men det verste er at dem aldri slutter. Noen ganger tenker jeg for meg selv '' Hvorfor gjør dem dette mot meg?'' Men etterhvert fikk jeg så nok av at dem sa dette til meg. Så jeg begynte med å slanke meg, jeg merket på meg at jeg ble tynnere og tynnere og det endret seg nok engang til at det ble til en slags spiseforstyrrelse, så etterhvert begynte jeg å kaste opp flere ganger om dagen. Og etterhvert begynte jeg å gjemme meg bak all den sminken. Jeg bruker 4-5 timer på å sminke meg hverdag og jeg får såvidt søvn, men det er nesten som en utfordring som jeg er nødt til å gjør hverdag for å unngå å få sårende kommentarer. Men uansett om jeg går med eller uten sminke så vil jeg uansett bli dømt. Om jeg går uten sminke blir jeg kalt guttete og om jeg går med sminke vil dem kalle meg '' Spøkelse '' eller ''Frøken skrekk'' eller noen lignende. Og det er sårende når folk kaller meg hore, fordi jeg gjør alt for å skjule kroppen og jeg går aldri utfordrende kledd og det er en av grunnene til at jeg alltid går med tykke klær på sommeren og egentlig hele tiden. Jeg synest det virkelig er teit at dem sammenligner meg med en hore? fordi en hore er jo en som driver å selger sex, ikke en som gjør alt for å skjule kroppen sin. Jeg skulle bare ønske at jeg kunne gå sånn jeg ville istedenfor at dem skal dømme meg, og dømme meg for noe jeg virkelig ikke er.

- Hva synest du om innlegget?

Rebeccasusan - Kommenterer du, kommenterer jeg :-)) 

Hei! Jeg har nå blitt med i en konkurranse der blogg.no deler ut 50 parfymer fra Escada! Så det er bare å bli med i denne konkurransen! Det virker som en utrolig bra konkurranse, så jeg anbefaler dere å bli med i konkurransen! :)

For å komme til konkurransen klikk HER!

Lykke til :)

Det er virkelig hardt å tilbringe timer på badet før jeg skal på skolen fordi jeg får virkelig nesten aldri sove og det begynner virkelig å ødelegge meg skikkelig.

 Jeg tilbringer egentlig timer på badet pga at jeg har utrolig lite selvtillit. For ikke så lenge siden hadde jeg så dårlig selvtillit at jeg begynte å selvskade kroppen min og i tillegg hadde jeg mange problemer i den tiden. Men etterhvert innså jeg hvor stygg kroppen min ble når jeg selvskadet den så jeg begynte å hate den enda mere og det som fikk meg til å hate kroppen min enda mere var når jeg begynte å klippe og skrape av huden siden jeg trodde jeg ble tynnere av det.. Etterhvert begynte folk å kalle meg feit og da begynte jeg med å slanke meg og det kunne gå dager i mellom der jeg ikke spiste i det hele tatt, men nå har det forandret seg til at jeg trøstespiser og overspiser. Og det at jeg overspiser og trøstespiser har ført til at jeg spyr veldig ofte, ofte hjemme og ofte på skolen og det har også ført til at jeg har fått utrolig masse fravær fra skolen. Jeg har lagt på meg etter at jeg har begynt med å overspise og trøstespise...

Så jeg råder dere som har tanker om å slanke dere eller dere som slanker dere bare fordi noen har kalt dere feite. Slutt med det, det bare ødelegger hele deg og den vakre kroppen din. Ikke slutt å spis bare fordi den gutten eller den jenta kalte deg feit. Gå å tren og spis sunt heller. Når kroppen din blir vandt med å spise lite eller er vandt med at du ikke spiser i det hele tatt, så kan det faktisk ødelegge kroppen din totalt og når jeg mener totalt så mener jeg det som er i kroppen din. Og om du blir avhengi av å slanke deg, kan det bli så ille at du blir så tynn at du kan dø av det eller at du blir tvangsinnlagt. Og det er ikke så utrolig kult når det ender opp med å spy hverdag eller at man spyr flere ganger om dagen hverdag og det kan bli så ille at man kan spy opp blod.

Så vær så snill og slutt å slank dere, dere aner ikke hva det kan ende til.

Jeg gruer meg alltid til friminuttene på skolen siden jeg går nesten alltid alene på skolen og det verste med å være alene på skolen er å føle seg alene. Og grunnen til at jeg ofte går alene er fordi jeg aldri tørr å gå bort til folk og grunnen til at jeg ikke tørr å gå bort til folk er fordi de fleste alltid ler av meg eller gir meg stygge blikk. Jeg skulle bare ønske at jeg ikke brydde meg om at dem lo av meg eller sendte meg stygge blikk, men det er ikke alltid så like lett når man har prøvd og at det bare skjer gang på gang. Dette er blitt en slags frykt for meg. Men alt jeg ønsker er at jeg vil at folk skal komme bort til meg.. ikke holde seg unna meg liksom.

- Hva synest du om innlegget?

@Rebecca Susan - kommenterer du, kommenterer alltid jeg tilbake!

Det er som om at ting inni meg er blitt til sår, visse områder i deg er sårbare og noen av dem blir værende der foralltid.

Jeg klarer ikke å stenge tårene inne lengre. Livet er virkelig hardt å bære på når man har så masse harde ting man må bære på resten av livet. Mitt største ønske er å være lykkelig, ikke å være svak nok til å si at  '' Jeg har det bra '' fordi det har jeg det ikke. Noen ganger føles denne kampen som om jeg er alene om den men det er jo utrolig mange som går gjennom den kampen. Jeg bare håper jeg er sterk nok til å takle det lange livet jeg har foran meg fordi jeg er så utrolig lei av å gå å bære på ting for meg selv fordi det gjør virkelig vondt og det blir bare verre når jeg ikke klarer å fortelle det til noen. Jeg har opplevd så masse vondt i livet mitt og det får meg til å vudere å ta mitt eget liv noen ganger. Det er akkurat som om jeg bærer på en maske, bak masken vet ingen hva personen bærer på.

Jeg har blitt mobbet siden barnehagen og jeg blir det fortsatt, jeg blir ofte slått, spyttet på, lugget, sparket i osv. Jeg får også sårende kommentarer som går på utseendet mitt det er også en grunn til at jeg spiser mindre. Jeg er utrolig lei av å måtte skjule meg pga at jeg har dårlig selvtillit, den dårlige selvtilliten har gjort som at jeg tilbringer flere timer på badet. Det er ganske hardt å ikke ha en ordentlig far å bo hos lengre så jeg bor hos min mor og min søster. Jeg har en tvillingsøster som sliter med spiseforstyrrelser og hun kan dø når som helst. Jeg begynne selv å få en slags spiseforstyrrelse. 

Jeg vil fortelle dere noe som har hendt med en nettvennine av meg.

Hun var 15 år og var bifil. Moren hennes var død, hun døde av kreft. Og hun bodde hos sin far da og hun hadde det ganske tøft hjemme siden faren slo henne og voldtok henne, jeg husker jeg webbet med henne engang og jeg hørte faren i bakrunnen, og han begynte å skrike i bakrunnen så hørte jeg bare at hun begynte å grine. Også så jeg bare at han kom bort til henne på webkameraet og begynte å dra i henne og jeg tror ikke at han visste at webkameraet var på, men jeg hørte på stemmen hans at han var sint og han bannet til henne og det verste var at jeg så slagene og jeg hørte bare henne skrike '' slutt pappa, det gjør vondt '' eller noe lignende. Så sluttet han etterhvert, og hun gikk til pcen og logget av fra Msn. Men en dag når hun logget på msn fortalte hun meg at hun var bifil og at hun hadde en kjæreste og dem hadde vært sammen i over et år. Så etterhvert slo kjæresten opp på web , og da begynte hun å grine og etter det skrev hun '' jeg elsker deg ''. også ble hun så deprimert og tok  fram en kniv og kuttet opp pulsen og dro ut blod årene og hun tok selvmord foran kjæresten på webben. Dette så x-kjæresten etter hun hadde slått opp med henne og fortalte det til meg, siden jeg hadde henne også på msn. Det var ganske hardt for meg å høre egentlig fordi jeg ble utrolig glad i henne. Dette har faktisk skjedd, grunnen til at jeg ble kjent med henne på nettet var fordi vi begynte å snakke med hverandre om ting vi slet med. Men det over et år siden dette skjedde. Jeg vet at det kanskje er vanskelig å tro på dette, men det var vanskelig å tro på det når hun sa det til meg, men når hun aldri mere logget på msn så begynte jeg faktisk å tro på det.

- Hva synest du om innlegget?

@ RebeccaSusan





Jeg har ikke matlyst lengre, hvor ble det av matlysten? Jeg kjenner at det begynner å gjøre vondt i kroppen og jeg klarer ikke å konsentrere meg på skolen fordi jeg ikke har spist. Hver gang jeg prøver å spise føles det ut som at jeg må spy. Jeg er redd for at jeg ikke får matlysten igjen, dette piner meg skikkelig. Jeg synest jeg har prøvd virkelig hardt nå for å vinne tilbake min matlyst men den bare kommer ikke. Det virker seg til å utvikle seg til en slags spiseforstyrrelse, den tanken knekker meg skikkelig. Jeg angrer på alle gangene før i tiden da jeg nektet å spise, det bare ødelegger meg. Først begynte det med at jeg ikke spiste pga folk kalte meg feit, så etterhvert begynte jeg å sikle etter å ha en kropp som guttene virkelig ønsker at ei jente skal ha. Så etterhvert så mister jeg helt kontrollen på spisingen og mistet min matlyst.

I noen perioder så har jeg faktisk spydd og gulpet bare fordi jeg har prøvd å få i meg mat, men ingenting fungerer.. Jeg spyr det bare opp igjen. Jeg merker allerede at jeg veier mindre. Folk tror sikkert at jeg er overvektig siden jeg har prøvd å slanke meg. Men nei jeg er ikke overvektig, men noen ganger begynner jeg virkelig å lure på om at jeg er det siden folk sier det om og om igjen. Bare at folk kommenterer negative kommentarer om kroppen min, det kan få meg til å ikke spise på flere dager.. Jeg planlegger det ikke liksom, men det er det som er inni meg som styrer meg.

Det har svartnet flere ganger for meg og noen ganger mister jeg helt balangsen og begynner å falle, jeg var ikke sånn før men etter at jeg mistet matlysten har det bare blitt sånn.

Jeg begynner å grine i søvne og sliter med søvn, jeg sliter ofte med søvnen pga den verkende magen min. Jeg vil bare at alt skal bli bra igjen, jeg savner virkelig at jeg elsket å spise, men nå har det blitt til det motsatte.

I en liten periode begynte jeg å skrape av huden min fordi jeg trodde jeg ble tynnere av det og etterhvert begynte jeg å hate kroppen min så mye at jeg begynte å selvskade den og skrape den opp. Den tiden jeg virkelig slanket meg på så ble jeg alltid så glad når jeg begynte å kaste opp uansett hvor vondt det gjorde når jeg kastet opp, fordi jeg visste at hver gang jeg spydde så ble jeg tynnere.Noen ganger føles det ut som kroppen min brenner opp. Jeg begynte å klippe huden min og trodde jeg også ble tynnere av det..

Men det jeg har gjort med kroppen min har fått meg til å hate kroppen min enda mer, jeg går i klær som dekker kroppen min for å skjule arrene etter alt det jeg har gjort og for å skjule kroppen min. 

Jeg får virkelig ikke sove av den vondheten jeg går med i kroppen min.

Men nå har jeg innsett at å nekte å spise får deg til å slutte til å spise.

Alt jeg bare ville var å få en en kropp jeg virkelig liker, men uansett hva jeg gjør eller gjorde med kroppen min var det ikke bra nok, ingenting var bra nok.

Hvordan tror du det er å gjemme kroppen sin bak klær som dekker kroppen din?

Tvillingen min sliter med spiseforstyrrelser og hun er rett og slett døds tynn. Hver gang jeg ser kroppen hennes ser jeg bare de synelige skjelletene hennes. Og hun er så tynn nå at hun faktisk kan dø. Hun har hatt spiseforstyrrelser i over ett år nå, og hun har allerede gått ned i 15\20kg, det er ganske mye og i tillegg før hun fikk spiseforstyrrelsen så var hun også ganske tynn, men ikke så ekstremt tynn som hun er nå. Hun spyr 7-18 ganger om dagen og hun har spydd opp blod flere ganger. Hun har holdt på å bli innlagt endel ganger nå men det har ikke skjedd, men det kan hende at hun blir lagt inn nå. Hun blir bare tynnere og tynnere. Om hun legger på seg foreksempel 1 kg, så nekter hun å spise på flere dager. Når man ser magen hennes så går magen hennes innover. Hun sluttet å spise i en liten periode pga folk kalte henne feit. Så etterhvert ble hun bare avhengi av å bli tynnere og tynnere. Det verste jeg har hørt henne si er at '' Jeg vil veie 20 kg ''. Og hun begynner å nærme seg 20 kg. Hun sliter også med å konsentrere seg i timene.

- Hva synest du om innlegget?

 @ Rebecca Susan - Kommenterer du, kommenterer jeg.

Jeg kjenner at det er blitt lettere nå som jeg har byttet skole. Bedre miljø, bedre venner og ingen mobbing. Det beste er at jeg føler meg trygg. Men det er noe som holder meg tilbake og det virkelig knekker meg.

Etter at jeg begynte på den såkalte nye skolen begynte jeg å miste matlysten min helt. Jeg vet ikke hvorfor dette skjer men jeg vil virkelig få matlysten min tilbake. Jeg er redd for at dette blir til en slags spiseforstyrrelse. Fordi nå har jeg hatt mange forskjellige problemer med mat, før i en liten periode trøste spiste jeg, så overspiste jeg også nå ender det med å spise utrolig lite eller ingenting. Bare den følelsen jeg må bære i magen min hverdag gjør meg slik at jeg føler meg uvell og vil spy. Det må finnes en slags grunn til at dette skjer med meg. Jeg kjenner at det gjør vondt i hele kroppen og det gjør også at jeg ikke klarer å konsentrere meg på skolen. Det gjør så utrolig vondt. Når jeg ser mat så føler jeg at det virkelig piner meg, fordi det gjør det, jeg elsker mat, men det er akkurat som at det skriker '' Stopp '' i kroppen min. Magen min føles helt tom ut noen ganger. Jeg håper dette er noe som skjer i en liten stund, jeg håper bare det. Jeg merker allerede at jeg begynner å veie mindre.Det gjør virkelig vondt, noen ganger er det så vondt at jeg nesten faller på gråten. Om jeg spiser noe kan det hende at jeg begynner å gulpe\spy. Jeg hater virkelig at dette skjer med meg fordi konstrasjonen min synker ned og innsatsen på skolen begynner å bli et helvete. Jeg vil bare være den samme som før og vinne tilbake matlysten min. Dette å ikke ha matlyst, det er bare ikke meg men er utrolig redd for at den blir endel av meg. Bare å ta en bit av nisten er som følelsen av at det brenner i halsen fordi det svir så utrolig. Jeg vet ikke om jeg mister matlysten min pga folk har sagt sårende løgner til meg som er om kroppen min eller det jeg sliter med.

- Hva synest du om innlegget?

@ Rebecca Susan - kommenterer du, kommenterer jeg!

Heihei! Kjære lesere. Nok engang tar jeg meg en blogg pause. Imorgen skal jeg på skolen så jeg vil gjøre en innsats med lekser og skolen.. Så kommer nok til å være en liten stund vekke fra pcen.

Men, jeg har også tenkt på å også ha andre innlegg som liksom ikke handler om mine tanker eller følelser.. Jeg hadde tenkt på å ha konkurranser, spørsmålsrunder, legge ut bilder, skrive om hverdagen min osv? Hva synest dere om det? Eller har dere forslag hva jeg kan blogge om igjen, når jeg kommer tilbake? Men jeg slutter ikke å blogge om følelsene mine, hendelser og tankene mine for det. 

Blogges!

- Hva burde jeg å blogge om i neste innlegg?